nyanser

Jeg er bitt av basillen og er blant dem som snoker i privatlivet til noen utvalgte personer – altså er jeg en bloggleser. Jeg tror det er fordi jeg liker å lese om det jeg vet (i alle fall antar) er ekte, og at tekstene derfor påvirker meg på et mer personlig plan. Selvfølgelig kan jeg nyte å lese om de overfladiske godene vi nordmenn liker å boltre oss i også, men det er først og fremst de pinlige, søte, alvorlige, triste, romantiske og absurde hendelsene jeg setter pris på!

Men nok om det. Blogglesing utfordrer i tillegg mine holdninger og prinsipper. Jeg liker å kalle meg selv åpen, tolerant og lite dømmende. Bak skjermen er det likevel ganske enkelt å dømme nord og ned, øst og vest, og så videre. Spesielt de gangene jeg, for underholdningens skyld (bare så vi har det klart, liksom) streifer innom Norges toppbloggere. Javel, så du syns det er fint med oransje selvbruning, ihjelbleket hår og nudefargede lepper. Det er greit, det! Det som ikke er så greit derimot, er når du skaper et unyansert bilde av deg selv og skriver blogginnleggene dine som en oppskrift på “hvordan leve livet best mulig”-måten.

Vi liker alle å være pene og velstelte, men vi er det aldri hele tida. På søndag syns vi det er helt ålreit å ikle oss slitte joggebukser (og spise is og drikke cola). At du har gått tur før hanen gol, lagde frokost (hvor du selv bakte rundstykkene, kjernet smør og melka ku) er forsåvidt like greit som at du ønsker å se ut som Barbie – det er bare irriterende kvalmt. Vi burde streve litt, vi har godt av å stå opp før middag og vi trenger bevegelse. Men det finnes grenser.

Ingen burde droppe søvn bare for å rekke å trene. Og det er sykt at vi kaller Beyoncé for frodig bare fordi hun har en helt normal, gjennomsnittlig (jada, hun er velproposjonert og ser ekstra flott, men du tar poenget) kroppsstørrelse. Det er trist, unødvendig og veldig provoserende at norske toppbloggere føler de må unnskylde seg når de viser bilder av potetgull på bloggen og når de understreker at klærne de kjøpte var mindre enn størrelse medium. Og hvor nødvendig er det å ha et par sko i tjue ulike farger (det holder med to…)?

Så ble dette kanskje useriøst, men poenget er at jeg skulle ønske flere skrev engasjerende og viktige tekster på bloggene sine. Og at man ikke var så utrolig opptatt av fasade. Det er ingen, og heldigvis for det, som lever i en konstant lykkerus. Sånn er livet, og jeg liker livet som klisjefylt nok er en berg- og dalbane. Det gjør vondt innimellom, det skal det gjøre, for da er det ekstra godt å le etterpå. Men det er viktig å huske på at bleking av hår og walk in-closet bare er frynsegoder, og selv om frynsegodene er herlige, så er det ikke de som avgjør hvor verdifullt livet ditt er!

en møkkamann, flere møkkafolk

Årets Spellemann-utdeling vil ikke bli husket som et show med hedring av musikk, men for et show hvor flere parter dummet seg ut på direktesendt TV.

Å “omdøpe” låten sin fra “Møkkamann” til “Moccamann”, inspirert av hudfargen til prisutdelerne (Madcon), var ikke greit gjort. Personlig oppfatter jeg likevel ikke spøken som et resultat av Plumbos holdninger og verdier, men mer som et lite gjennomtenkt og plutselig innfall når man for første gang vinner Norges gjeveste musikkpris. I tillegg er uttalelsen spesielt uheldig fordi bandet om kort tid skal delta i Melodi Grand Prix med låten “Ola Nordmann”, og da er det kanskje ikke så rart at sammenhengen kan virke mistenkelig og diskriminerende.

Men dersom man skal kalle Plumbo-vokalistens vits for rasistisk, vil jeg også kalle Madcons Tshawe sitt raseriutbrudd for nedverdigende. “Fittehøll” refererer til kvinnenes kjønnsorgan på en negativ måte og brukt som skjellsord, er det faktisk diskriminerende mot kvinner. Han sier i samme intervju at Plumbo sin vits var umoden og barsnlig, men han glemmer da å se sine egne utspill i perspektiv. Selvfølgelig er det ikke noe hyggelig å få et kallenavn på grunn av hudfargen sin, likevel er det like barnslig og umodent å kalle noen “et jævla fittehøll”.

På toppen av kransekaka troner Kaizers Orchestra-gitaristen. Under et direktesendt VGTV-intervju, våger han seg bort og heller ølen sin over hodet på Plumbo-vokalisten. Det er helt i orden å ta avstand fra noe man misliker og mener er galt, men gjør det i så fall på en konstruktiv måte. Å sparke noen som allerede ligger nede, er lavmål. Det er flaut og unødvendig. Gitaristen får kanskje poengtert hva han mener om saken, men samtidig viser han også hvor fort gjort det er å drite seg ut når man uten å tenke seg om gjør (eller som i Plumbos tilfelle, sier) noe som ikke burde vært gjort. En handling, en meningsutveksling eller en spøk, definerer ikke nødvendigvis hva et menneske står for.

Twitter-eliten har også vist seg fra sin verste side. “Halve” kjendis-Norge forbanner Plumbo og tar avstanden fra det noe rasistiske utspillet. Som jeg tidligere har skrevet i innlegget; det er helt ok og det skulle egentlig bare mangle at man tar avstand, det handler mer om hvordan man gjør det! Aksel Hennie har i det siste imponert på Twitter med sitt tegnetalent, men denne kommentaren er ikke imponerende:

“Blir’e ikke levert ut en flathånd på den festen der mister jeg ALL tro på hip-hop-Norge!!!”

Dessverre føyer den seg inn i rekken av tweets som nærmest oppfordrer til å banke Plumbo-gutta. Forstår dere ikke at slike kommentarer gjør dere til like store idioter som dere hevder at Plumbo er?

Så kan man kanskje argumentere med at Tshawes utspill, Kaizers-gitaristens ølhelling og tweetsa er satt på kanten for å understreke et poeng. At det er sleivete kommentarer på bakgrunn av en sleivete, på kanten-spøk. Forskjellen på (noen av) dere som har reagert på Plumbos spøk og på bandet med “Moccamann”-referansen, er at Plumbo faktisk har beklaget seg. De angrer, de unnskylder og legger seg flate. De skjønte fort at spøken var unødvendig og støtende, men de fremstår i alle fall som voksne, modne personer når de besvarer motstanden med konstruktive ord. Tenk dere om før dere kaller Plumbo for møkkamenn, når dere selv slenger “møkkete” kommentarer.

when you get what you want, but not what you need

Jula er en tid for ettertanke, håp og kjærlighet. Jula er rett og slett tida hvor følelsene er i fri flyt. De fleste føler seg stressa, kanskje fordi svoren på ribba ikke ble sprø eller fordi du mangler en julegave. Barna føler spenning og foreldrene gleder seg over å glede ungene sine. Innimellom er det nok også en mormor som savner morfar, en datter som savner mor og en far som savner en datter. Det er også noen som savner et kjæledyr ekstra mye. Den personen er meg, men jeg er antageligvis ikke alene.

Heldigvis er det lov å savne og samtidig bære et håp. Håpet bærer jeg hver dag – et håp om at det finnes et vakkert sted hvor alle de vi var og er glad i, kan føle all kjærligheten vi har for dem i hjertet vårt. God jul.

When you try your best, but you don’t succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can’t sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can’t replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Ta vare på hverandre.

For det gjør vondt i hjertet…

1 uke, 1 dag, 10 timer og 40 minutter. Jeg savner deg hvert sekund, hver dag, hele natta. Kom tilbake, vær så snill, for jeg har så vondt i hjertet.

love

Min klocka har stannat
under dina ögonlock
Fladdrar drömmar förbi
Inuti är du fjäderlätt och vit

Och utan ett ljud
Mitt hjärta i din hand
Har jag tappet bort mitt språk
Det fastnar i ditt hår

Jag kan inte ens gå
utan din luft i mina lungor
Jag kan inte ens stå
når du inte ser på
Och färglös som en tår blir jag
utan dina andetag

spor

På fredag formiddag var vi ute og luftet oss i hagen, begge uvitende om hva som skulle skje om noen timer. Det var fortsatt litt snø igjen på gresset og potene dine laget spor. Både i går til morgenen og i dag, så har jeg tittet ut av vinduet og på snøen. Sporene dine er der fortsatt. Over alt hører, ser eller lukter jeg deg. Posen med hundemat. Pelsdottene på teppet. Senga di på mammas soverom. Matskålene dine.

Jeg pleier alltid å være god på å gi råd, men akkurat nå føler jeg meg rådvill. Jeg har så mange spørsmål og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få svar. Du kan tro jeg leter etter hint og tegn, et aller annet bevis på at du har det godt. Hjertet mitt mangler en bit og jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare å leve videre uten den biten.

I kveld regner det, og jeg håper det er tårer fra himmelen som er så glad for å ha deg der.  Sporene i snøene forsvinner kanskje med regnet, men sporene du har satt i kroppen min, i hjertet mitt, forsvinner aldri.

tomrommet

Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å legge meg ned på gulvet hvor du hadde din faste plass og kose med teppet. Det er så utrolig tomt uten deg, uten dine lyder og uten din lukt. Ingen kan fylle tomrommet, det vil for alltid være der. Jeg har grått øyne mine røde og jeg har ikke lyst til å glede meg over noe som helst. Det eneste jeg ønsker er at du skal komme tilbake, ung og sprek, sånn så jeg igjen kan ha deg nær. Håper du ikke er alene, men sammen med mange gode mennesker og dyr. Håper det vokser kylling og vafler på trærne, at du kan rulle deg i grønt gress og at du i hjertet ditt kan føle hvor mye jeg savner deg.

varme øyne, våte kinn

Jeg husker jeg gråt etter vårt første møte, jeg ønsket så inderlig å bli bedre kjent med deg, men var redd jeg ikke skulle få sjansen. Heldigvis gikk tårene over i glede og jeg fikk kjenne deg i 12 år. Selv om ditt liv nå er over, er kjærligheten jeg har for deg udødelig.

Noen vil riste på hodet, ikke forstå og mene at jeg er rar. Litt syk, kanskje, som har hatt et så sterkt forhold til en hund. Men du var ikke som alle andre hunder. Du var rolig, tålmodig, godhjertet og full av lekenhet. Du puttet snuten gjennom rekkverket på verandaen når familiemedlemmer kom hjem fra jobb og du elsket å spise vafler. Når vi fikk en liten “mini” i familien, så vi tålmodigheten din fra sin beste side. Når Trym på 2 år ville gå tur med deg, lot du han dytte deg litt i rumpa og dra i båndet. Du hadde all tillitt til flokken din og vi trengte aldri å være borte mer enn 5 minutter for at du skulle smile når vi kom tilbake.

For meg var du en bestevenn. Jeg kunne begrave hodet mitt i pelsen din, gråte eller le sammen med deg. Du kunne kanskje ikke svare med ord, men med blikket fikk du meg alltid til å føle meg bedre. Det føles helt absurd å skrive om deg i fortid, du har vært min nåtid og framtid i over 12 år. Jeg syns jeg kan høre at du reiser deg etter en god lur og jeg titter etter deg bak sofaskammelen, men nå er du kun å finne i hjertet mitt. Der skal du forbli, for jeg elsker deg og glemmer deg aldri. Jeg håper du har det godt nå, kjære Athos.

“du dribla faktisk en gutt”

Du kan godt mene at Norge er et likestilt land, for det er vi – i alle fall nesten. I lover og teorier er kvinner likestilt med menn, stort sett i tanker og holdninger også. Det er likevel et stort “men”, for ikke alle ser at deres tankegang er diskriminerende.

Da jeg var på Kypros i august, var vi på et hotell med svært mange andre skandinavere. Det er derfor naturlig å tenke at vi er relativt like i hvordan vi mener samfunnet bør være, blant annet med tanke på likestilling. Jeg tror antageligvis ikke mannen jeg nå skal fortelle om utgjør en fare for skadinaviske kvinners rettigheter, men han er likevel med på å opprettholde et innarbeidet (i mine øyne, et negativt) syn på kvinner.

Jeg lå og svettet i solsenga, var litt innom drømmeland, men våknet raskt. Mannen jeg overhørte sa til det jeg antar var datteren hans: Så god du var til å spille fotball! Du dribla jo faktisk en gutt!”. Tenke seg til! Jenta klarte TIL OG MED å drible en gutt, så god var hu… Noen som ser poenget? Hvorfor er det så overraskende at ei jente kan være god i fotball? Er det først i møte med en gutt, som hun faktisk driblet, at hu kan overbevises som en god fotballspiller? Trist, spør du meg.

Inspirert av en rekke innlegg hos bloggeren Pia Hysj, skriver jeg dette. Hun har nemlig skrevet en rekke gode tekster om kvinnesyn, diskriminering og lignende. I det siste har hun blant annet skrevet om hvordan offeret (som i de fleste tilfeller er en kvinne) i en voldtektssak, får skylden for det som har skjedd. Det var hennes klesstil, hennes alkoholinntak, hennes KVINNELIGHET, som sørget for voldtekten. Ikke mannens alkoholinntak, ikke mannens forskrudde psyke… Det er helt sprøtt at noen faktisk tenker sånn.

Som en forelengelse av Pia Hysj sine tekster, leste jeg også en side hun lenket til. Som dere sikkert har oppfattet, deler jeg også denne forfatterens syn. Det er i første omgang kommentarene til dette blogginnlegget som vekker oppsikt hos meg. Selvfølgelig er det forhåndsregler man kan ta, men hvordan de funker og hvor reelle de egentlig er, er en annen sak. Dessuten er det bekymringsverdig hvordan disse kommentatorene aksepterer at kvinner må ta forhåndsregler! “Sånn er det, punktum finale. Vi kan ikke gjøre noe med det!”. Hvordan skal samfunnet utvikles dersom vi tenker i den retninga? Vi må jo ha tro på at dette er noe vi KAN forandre.

Jeg fortsetter i alle fall å tro på at “slutshaming” vil forsvinne, at jenter skal få være bilmekanikere uten automatisk å være lesbiske og at gutter skal få lov å være forskolelærere uten å få rare blikk!

kjærlighet

punktum.