På fredag formiddag var vi ute og luftet oss i hagen, begge uvitende om hva som skulle skje om noen timer. Det var fortsatt litt snø igjen på gresset og potene dine laget spor. Både i går til morgenen og i dag, så har jeg tittet ut av vinduet og på snøen. Sporene dine er der fortsatt. Over alt hører, ser eller lukter jeg deg. Posen med hundemat. Pelsdottene på teppet. Senga di på mammas soverom. Matskålene dine.
Jeg pleier alltid å være god på å gi råd, men akkurat nå føler jeg meg rådvill. Jeg har så mange spørsmål og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få svar. Du kan tro jeg leter etter hint og tegn, et aller annet bevis på at du har det godt. Hjertet mitt mangler en bit og jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare å leve videre uten den biten.
I kveld regner det, og jeg håper det er tårer fra himmelen som er så glad for å ha deg der. Sporene i snøene forsvinner kanskje med regnet, men sporene du har satt i kroppen min, i hjertet mitt, forsvinner aldri.
