nyanser

Jeg er bitt av basillen og er blant dem som snoker i privatlivet til noen utvalgte personer – altså er jeg en bloggleser. Jeg tror det er fordi jeg liker å lese om det jeg vet (i alle fall antar) er ekte, og at tekstene derfor påvirker meg på et mer personlig plan. Selvfølgelig kan jeg nyte å lese om de overfladiske godene vi nordmenn liker å boltre oss i også, men det er først og fremst de pinlige, søte, alvorlige, triste, romantiske og absurde hendelsene jeg setter pris på!

Men nok om det. Blogglesing utfordrer i tillegg mine holdninger og prinsipper. Jeg liker å kalle meg selv åpen, tolerant og lite dømmende. Bak skjermen er det likevel ganske enkelt å dømme nord og ned, øst og vest, og så videre. Spesielt de gangene jeg, for underholdningens skyld (bare så vi har det klart, liksom) streifer innom Norges toppbloggere. Javel, så du syns det er fint med oransje selvbruning, ihjelbleket hår og nudefargede lepper. Det er greit, det! Det som ikke er så greit derimot, er når du skaper et unyansert bilde av deg selv og skriver blogginnleggene dine som en oppskrift på “hvordan leve livet best mulig”-måten.

Vi liker alle å være pene og velstelte, men vi er det aldri hele tida. På søndag syns vi det er helt ålreit å ikle oss slitte joggebukser (og spise is og drikke cola). At du har gått tur før hanen gol, lagde frokost (hvor du selv bakte rundstykkene, kjernet smør og melka ku) er forsåvidt like greit som at du ønsker å se ut som Barbie – det er bare irriterende kvalmt. Vi burde streve litt, vi har godt av å stå opp før middag og vi trenger bevegelse. Men det finnes grenser.

Ingen burde droppe søvn bare for å rekke å trene. Og det er sykt at vi kaller Beyoncé for frodig bare fordi hun har en helt normal, gjennomsnittlig (jada, hun er velproposjonert og ser ekstra flott, men du tar poenget) kroppsstørrelse. Det er trist, unødvendig og veldig provoserende at norske toppbloggere føler de må unnskylde seg når de viser bilder av potetgull på bloggen og når de understreker at klærne de kjøpte var mindre enn størrelse medium. Og hvor nødvendig er det å ha et par sko i tjue ulike farger (det holder med to…)?

Så ble dette kanskje useriøst, men poenget er at jeg skulle ønske flere skrev engasjerende og viktige tekster på bloggene sine. Og at man ikke var så utrolig opptatt av fasade. Det er ingen, og heldigvis for det, som lever i en konstant lykkerus. Sånn er livet, og jeg liker livet som klisjefylt nok er en berg- og dalbane. Det gjør vondt innimellom, det skal det gjøre, for da er det ekstra godt å le etterpå. Men det er viktig å huske på at bleking av hår og walk in-closet bare er frynsegoder, og selv om frynsegodene er herlige, så er det ikke de som avgjør hvor verdifullt livet ditt er!