aldri gi opp

30. januar 2010, klokken 15.07, skrev jeg et innlegg med tittelen “Dreamer”. Det ble aldri publisert, men inneholdet er verdt et nytt blogginnlegg.

For bare få minutter siden mottok mamma en telefon. Det var dyreklinikken vi rett før jul gikk til da vi måtte avlive familiehunden vår. De hadde mottatt asken etter kremasjonen hans og vi kan nå hente den. Selv om jeg, hver bidige dag, fortsatt tenker på ham, må jeg innrømme at det gradvis blir lettere å leve med savnet. Ikke fordi jeg ikke lenger ønsker ham her, men rett og slett fordi jeg stadig vekk lærer meg å leve livet med alle dets sorger og gleder. Den største gleden er å få leve med nydelige og elskbare skapninger, blant livets største sorger er døden. Og akkurat nå sørget telefonen fra dyreklinikken for å ta opp et av stingene på såret jeg fortsatt har etter å ha mistet Athos – og det gjør vondt.

I innlegget “Dreamer” hadde jeg laget en liste som omhandlet hva jeg ville med livet. Listen inneholdt ønsker som; jeg ønsker å le og lære masse, jeg ønsker å trene og samtidig ha det gøy, jeg ønsker å dele livet med Jørgen, og jeg ønsker å kose med Athos. Det var som å få salt i såret som bare for få sekunder siden fikk revet opp noen sting. I 2010 var en kos fra Athos bare et par skritt unna – ut av sofaen og ned på gulvet. I dag vet jeg ikke om det er mulig å få kjenne den myke pelsen hans noen gang igjen. Det er vanskelig å skjønne hvordan jeg noen gang skal klare å komme helt over tapet. Faktisk tror jeg ikke på at man helt kan komme over tapet av noen man elsker. Ikke tror jeg at jeg vil komme over det heller.

Men en ting jeg har lært meg i løpet av årene som “voksen”, gjennom tap av både nære familiemedlemmer og av tapet av Athos, er at man likevel kan klare å smile. Det er lov å le masse og det er lov å føle seg lykkelig. Det kan man nemlig gjøre samtidig som man savner; det ene utelukker ikke det andre, heldigvis. Og det passer godt overens med det siste jeg hadde skrevet på listen med ønsker; jeg vil aldri gi opp.

 

liv og død

Jeg har en reell dødsangst, og får omtrent panikk når man snakker om død, liv, livssyn og tro. Det er så få ting vi vet for sikkert, og det skremmer meg å leve i en kompleks verden hvor alt egentlig er uforklarlig. En haug med mennesker som tror og mener helt ulike ting, som slåss for noe de egentlig ikke vet om finnes, som tror at det kun er dem selv som har rett. Hvor kommer det fra? Hva kan vi egentlig gjøre for å finne ut noe mer – annet enn å vente til døden viser oss? Hva er rett og galt? Hva gjør vi her? Hvilke mening har livet?

Jeg spyr av disse tankene, jeg blir livredd. Andre klarer å leve et liv nesten upåvirket av alle disse (egentlig helt naturlige) spørsmålene og tenker kanskje; “karpe diem” – grip dagen. Ta det som det kommer. Lev etter egne drømmer, skap din egen mening med livet. Og selvfølgelig skal man det. Det er bare ikke alltid så enkelt å være konstruktiv, kald og overse alle de uforklarlige delene ved livet. Jeg jobber hardt for å leve i nuet og for ikke å la meg skremme av alle spørsmålene. Det er tøft.

En ting er jeg derimot ikke redd for – nemlig følelser. Det har vi nemlig alle til felles; vi har alle mistet noen, skøvet bort noen eller forbannet noen. Det er noen vi savner, andre vil vi helst slippe unna. Noen elsker vi. Så når vi møter døden, tror jeg verken muslimer, kristne, ateister – ingen – klarer å legge vekk håpet om å sees igjen. Den energien som kjærligheten kan skape mellom individer som elsker, tror jeg nemlig ikke bare kan forvitre. Det er for trist å tenke at man aldri skal møte igjen ektemannen sin, kjæledyret eller søsteren sin. Det gjør for vondt, og vi kan ikke annet enn å håpe og tro at vi en dag skal gi hverandre den beste klemmen som noen gang har blitt gitt.

og hva ska’re bli a deg, a?

Jæ veit ikke jæ, al’så. Ække godt å si hva jæ ennær opp med. Til våren er jeg (forhåpentligvis) ferdig med en bachelorgrad i medier og kommunikasjon, men jeg tror ikke det betyr starten på livet. Snarere tvert i mot!

Kilde: http://data.whicdn.com/images/18232249/happy,life,quote-6514ac45e879e3d5190eb376c670471c_h_large.jpg

Det evige spørsmålet, som har kverna rundt i topplokket med jevne mellomrom etter at jeg fylte 20. Hva vil jeg jobbe med? Hvor vil jeg bo? Hva er jeg GOD til? Hadde dette vært spørsmål i “Vil du bli millionær”, så hadde jeg endt opp uten ei krone, for å si’re sånn. En ting har jeg i alle fall lært meg i løpet av de siste par åra; nemlig at man ikke kan få i både pose og sekk!

Jeg har selvfølgelig lyst til å ha en jobbhverdag hvor jeg må bruke hjernen. Jeg vil slite litt, men jeg vil også ha en jobb hvor jeg ikke er redd for at jeg ikke strekker til. Jeg vil utrette noe. Få noen til å smile, til å le, til å reflektere. Jeg har lyst til å være endel av et arbeidsmiljø som er inkluderende og som jeg føler meg komfortabel med. Kanskje ikke for mye forlangt, men det er heller ikke lett å finne et sted som inneholder alle disse ingrediensene.

Leilighet eller hus, det spiller egentlig ikke så stor rolle. Viktigste er at veggene er lyse, kanskje i en varm latte-farge. Og det må gjerne se ut som om vi trer inn i en Home And Cottage-butikk, naturligvis med noen personlige og unike interiørinnslag. I tillegg er det viktig at jeg deler bostedet med noen jeg er glad i, en jeg kan kysse hver kveld, og som jeg kan be om å ta ut søpla. Samtidig er det et krav at det er umiddelbar nærhet til et treningssenter, på den måten blir ikke dørstokkmila så altfor drøy. Bonuspoeng dersom familie og gode venner ikke bor så langt unna!

Men hva pokker er jeg god til? Passer jeg best til en ensom kontorjobb eller er jeg best i team? Er jeg kreativ nok til å være featurejournalist eller jeg nødt til å bruke medieutdannelsen min på en mer teoretisk jobb? Eller kanskje jeg egentlig burde utdannet meg til sykepleier? Og skal jeg ta master i journalistikk, medievitenskap eller retorikk? Eller skal jeg våge meg på en ny bachelor, for eksempel i sosiologi? 10 kroner til den som kan gi meg svar – gjerne NÅ!

Det er i alle fall helt sikkert at jeg ikke vet. Det vil si, noe vet jeg jo tydeligvis, men det er vanskelig å velge. Og det er heller ikke alle punkter jeg har noe valg ved. Familien (og foreløpig kjæresten) bor i Grenland (hvor vi nesten pratær sånn som i ingressen), og jobbene jeg drømmer om er i Oslo. Selvtilliten, vissheten og troen på at jeg duger til noe, er jeg fortsatt på leit etter. Den 12 år gamle versjonen av meg trodde at jeg som 25-åring, som nå er TO (hjelp!) år til, skulle ha barn, hus og fast jobb. Nå er jeg fornøyd hvis jeg innen fylte 25 ennå ikke har fått merkbare rynker, og så får vi se om jeg som 30-åring kanskje har skjønt at jeg må slå meg til ro med at jeg aldri vil være helt sikker på hva det skal bli av meg når jeg blir voksen. For voksen er jeg vel ikke før jeg er seks-og-seksti, ifølge Wenche Myhre. Og da har jeg jo faktisk god tid, jippi!

nyanser

Jeg er bitt av basillen og er blant dem som snoker i privatlivet til noen utvalgte personer – altså er jeg en bloggleser. Jeg tror det er fordi jeg liker å lese om det jeg vet (i alle fall antar) er ekte, og at tekstene derfor påvirker meg på et mer personlig plan. Selvfølgelig kan jeg nyte å lese om de overfladiske godene vi nordmenn liker å boltre oss i også, men det er først og fremst de pinlige, søte, alvorlige, triste, romantiske og absurde hendelsene jeg setter pris på!

Men nok om det. Blogglesing utfordrer i tillegg mine holdninger og prinsipper. Jeg liker å kalle meg selv åpen, tolerant og lite dømmende. Bak skjermen er det likevel ganske enkelt å dømme nord og ned, øst og vest, og så videre. Spesielt de gangene jeg, for underholdningens skyld (bare så vi har det klart, liksom) streifer innom Norges toppbloggere. Javel, så du syns det er fint med oransje selvbruning, ihjelbleket hår og nudefargede lepper. Det er greit, det! Det som ikke er så greit derimot, er når du skaper et unyansert bilde av deg selv og skriver blogginnleggene dine som en oppskrift på “hvordan leve livet best mulig”-måten.

Vi liker alle å være pene og velstelte, men vi er det aldri hele tida. På søndag syns vi det er helt ålreit å ikle oss slitte joggebukser (og spise is og drikke cola). At du har gått tur før hanen gol, lagde frokost (hvor du selv bakte rundstykkene, kjernet smør og melka ku) er forsåvidt like greit som at du ønsker å se ut som Barbie – det er bare irriterende kvalmt. Vi burde streve litt, vi har godt av å stå opp før middag og vi trenger bevegelse. Men det finnes grenser.

Ingen burde droppe søvn bare for å rekke å trene. Og det er sykt at vi kaller Beyoncé for frodig bare fordi hun har en helt normal, gjennomsnittlig (jada, hun er velproposjonert og ser ekstra flott, men du tar poenget) kroppsstørrelse. Det er trist, unødvendig og veldig provoserende at norske toppbloggere føler de må unnskylde seg når de viser bilder av potetgull på bloggen og når de understreker at klærne de kjøpte var mindre enn størrelse medium. Og hvor nødvendig er det å ha et par sko i tjue ulike farger (det holder med to…)?

Så ble dette kanskje useriøst, men poenget er at jeg skulle ønske flere skrev engasjerende og viktige tekster på bloggene sine. Og at man ikke var så utrolig opptatt av fasade. Det er ingen, og heldigvis for det, som lever i en konstant lykkerus. Sånn er livet, og jeg liker livet som klisjefylt nok er en berg- og dalbane. Det gjør vondt innimellom, det skal det gjøre, for da er det ekstra godt å le etterpå. Men det er viktig å huske på at bleking av hår og walk in-closet bare er frynsegoder, og selv om frynsegodene er herlige, så er det ikke de som avgjør hvor verdifullt livet ditt er!

en møkkamann, flere møkkafolk

Årets Spellemann-utdeling vil ikke bli husket som et show med hedring av musikk, men for et show hvor flere parter dummet seg ut på direktesendt TV.

Å “omdøpe” låten sin fra “Møkkamann” til “Moccamann”, inspirert av hudfargen til prisutdelerne (Madcon), var ikke greit gjort. Personlig oppfatter jeg likevel ikke spøken som et resultat av Plumbos holdninger og verdier, men mer som et lite gjennomtenkt og plutselig innfall når man for første gang vinner Norges gjeveste musikkpris. I tillegg er uttalelsen spesielt uheldig fordi bandet om kort tid skal delta i Melodi Grand Prix med låten “Ola Nordmann”, og da er det kanskje ikke så rart at sammenhengen kan virke mistenkelig og diskriminerende.

Men dersom man skal kalle Plumbo-vokalistens vits for rasistisk, vil jeg også kalle Madcons Tshawe sitt raseriutbrudd for nedverdigende. “Fittehøll” refererer til kvinnenes kjønnsorgan på en negativ måte og brukt som skjellsord, er det faktisk diskriminerende mot kvinner. Han sier i samme intervju at Plumbo sin vits var umoden og barsnlig, men han glemmer da å se sine egne utspill i perspektiv. Selvfølgelig er det ikke noe hyggelig å få et kallenavn på grunn av hudfargen sin, likevel er det like barnslig og umodent å kalle noen “et jævla fittehøll”.

På toppen av kransekaka troner Kaizers Orchestra-gitaristen. Under et direktesendt VGTV-intervju, våger han seg bort og heller ølen sin over hodet på Plumbo-vokalisten. Det er helt i orden å ta avstand fra noe man misliker og mener er galt, men gjør det i så fall på en konstruktiv måte. Å sparke noen som allerede ligger nede, er lavmål. Det er flaut og unødvendig. Gitaristen får kanskje poengtert hva han mener om saken, men samtidig viser han også hvor fort gjort det er å drite seg ut når man uten å tenke seg om gjør (eller som i Plumbos tilfelle, sier) noe som ikke burde vært gjort. En handling, en meningsutveksling eller en spøk, definerer ikke nødvendigvis hva et menneske står for.

Twitter-eliten har også vist seg fra sin verste side. “Halve” kjendis-Norge forbanner Plumbo og tar avstanden fra det noe rasistiske utspillet. Som jeg tidligere har skrevet i innlegget; det er helt ok og det skulle egentlig bare mangle at man tar avstand, det handler mer om hvordan man gjør det! Aksel Hennie har i det siste imponert på Twitter med sitt tegnetalent, men denne kommentaren er ikke imponerende:

“Blir’e ikke levert ut en flathånd på den festen der mister jeg ALL tro på hip-hop-Norge!!!”

Dessverre føyer den seg inn i rekken av tweets som nærmest oppfordrer til å banke Plumbo-gutta. Forstår dere ikke at slike kommentarer gjør dere til like store idioter som dere hevder at Plumbo er?

Så kan man kanskje argumentere med at Tshawes utspill, Kaizers-gitaristens ølhelling og tweetsa er satt på kanten for å understreke et poeng. At det er sleivete kommentarer på bakgrunn av en sleivete, på kanten-spøk. Forskjellen på (noen av) dere som har reagert på Plumbos spøk og på bandet med “Moccamann”-referansen, er at Plumbo faktisk har beklaget seg. De angrer, de unnskylder og legger seg flate. De skjønte fort at spøken var unødvendig og støtende, men de fremstår i alle fall som voksne, modne personer når de besvarer motstanden med konstruktive ord. Tenk dere om før dere kaller Plumbo for møkkamenn, når dere selv slenger “møkkete” kommentarer.

when you get what you want, but not what you need

Jula er en tid for ettertanke, håp og kjærlighet. Jula er rett og slett tida hvor følelsene er i fri flyt. De fleste føler seg stressa, kanskje fordi svoren på ribba ikke ble sprø eller fordi du mangler en julegave. Barna føler spenning og foreldrene gleder seg over å glede ungene sine. Innimellom er det nok også en mormor som savner morfar, en datter som savner mor og en far som savner en datter. Det er også noen som savner et kjæledyr ekstra mye. Den personen er meg, men jeg er antageligvis ikke alene.

Heldigvis er det lov å savne og samtidig bære et håp. Håpet bærer jeg hver dag – et håp om at det finnes et vakkert sted hvor alle de vi var og er glad i, kan føle all kjærligheten vi har for dem i hjertet vårt. God jul.

When you try your best, but you don’t succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can’t sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can’t replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Ta vare på hverandre.

For det gjør vondt i hjertet…

1 uke, 1 dag, 10 timer og 40 minutter. Jeg savner deg hvert sekund, hver dag, hele natta. Kom tilbake, vær så snill, for jeg har så vondt i hjertet.

love

Min klocka har stannat
under dina ögonlock
Fladdrar drömmar förbi
Inuti är du fjäderlätt och vit

Och utan ett ljud
Mitt hjärta i din hand
Har jag tappet bort mitt språk
Det fastnar i ditt hår

Jag kan inte ens gå
utan din luft i mina lungor
Jag kan inte ens stå
når du inte ser på
Och färglös som en tår blir jag
utan dina andetag

spor

På fredag formiddag var vi ute og luftet oss i hagen, begge uvitende om hva som skulle skje om noen timer. Det var fortsatt litt snø igjen på gresset og potene dine laget spor. Både i går til morgenen og i dag, så har jeg tittet ut av vinduet og på snøen. Sporene dine er der fortsatt. Over alt hører, ser eller lukter jeg deg. Posen med hundemat. Pelsdottene på teppet. Senga di på mammas soverom. Matskålene dine.

Jeg pleier alltid å være god på å gi råd, men akkurat nå føler jeg meg rådvill. Jeg har så mange spørsmål og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få svar. Du kan tro jeg leter etter hint og tegn, et aller annet bevis på at du har det godt. Hjertet mitt mangler en bit og jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare å leve videre uten den biten.

I kveld regner det, og jeg håper det er tårer fra himmelen som er så glad for å ha deg der.  Sporene i snøene forsvinner kanskje med regnet, men sporene du har satt i kroppen min, i hjertet mitt, forsvinner aldri.

tomrommet

Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å legge meg ned på gulvet hvor du hadde din faste plass og kose med teppet. Det er så utrolig tomt uten deg, uten dine lyder og uten din lukt. Ingen kan fylle tomrommet, det vil for alltid være der. Jeg har grått øyne mine røde og jeg har ikke lyst til å glede meg over noe som helst. Det eneste jeg ønsker er at du skal komme tilbake, ung og sprek, sånn så jeg igjen kan ha deg nær. Håper du ikke er alene, men sammen med mange gode mennesker og dyr. Håper det vokser kylling og vafler på trærne, at du kan rulle deg i grønt gress og at du i hjertet ditt kan føle hvor mye jeg savner deg.